Konflikten på Gaza-stripen skaper mange sterke følelser. Det er vondt og vanskelig!
De årene jeg tilbragte mye tid og krefter i Midtøsten - i alle de ulike landene - kunne jeg ikke bare kjenne på kroppen spenningene som finnes, men også lytte til skjebnene mange lider under. Hva gjør man som fredsmegler i situasjoner når liv har gått tapt og motparten blir en reell trussel? Hvordan hjelper man folk til å møtes i dialog når fornuften er koblet ut og partene er motivert av hevn?
Trinn 1: Vis forståelse
Alt begynner med forståelse og empati. Jeg valgte å begynne denne posten i et forsøk på å møte deg som leser. Det var ikke uten grunn. Når to parter er i konflikt, uansett grad av alvorlighet, er kravet til hvordan man starter alltid "grunnleggende forståelse og respekt" for den verden andre opplever og de følelsene man har. Verden er ikke alltid logisk, snarere psykologisk.
Her kunne jeg nesten stoppe, og la det være med det, for dette første trinnet er noen ganger så uoverstigelig vanskelig at svært få mestrer oppgaven (...også jeg som fredsmegler kan lett bli revet med).
Trinn 2: Anerkjenn følelsene
Forståelse er døråpneren for å anerkjenne følelsene. Dette gjør dialogen mulig. Mitt mål i enhver megling er samtalen der man i størst mulig grad - over tid - åpner opp for tøffe og ærlige meningsbrytninger. Og jeg skynder meg å tilføye, hjelpe partene til å dele oppfatninger med følelsene mest mulig under kontroll. (Jeg medgir selvsagt at "kontroll" er et realtivt begrep, spesielt når drivkraften kan være å bokstavelig talt ta strupetak på den andre.)
I et overordnet forenklet perspektiv har jeg vært vitne til at a) når motsetningsforholdet er (subjektivt) av mindre betydning tenderer vi til å "tie" (dvs la oss irritere og søker oss bort fra den andre), og b) når konflikten får et høyt adrenalin-nivå velger vi (reaktivt) å "krige" (dvs tvinge oss på den andre med makt). Min oppgave som megler er å finne den hårfine balansen i midten, det vil si "respektfylt dialog". Dette skjer når folk føler seg respektert og forstått (ref: psykologisk trygghet).
Trinn 3: Forplikt partene
I det øyeblikk begge parter føler seg forstått (og det kan ta tid), har jeg som megler en gyllen anledning til å ta et avgjørende neste skritt: Forplikte begge parter til å gjennomføre "hvorfor-reisen".
Dette er hinder nummer to, og jeg ser ofte i spente og fastlåste situasjoner at dette ikke gjøres. Da går det galt, og før eller siden vil de involverte miste besinnelsen underveis og vende tilbake til fysisk maktbruk (krige), og noen ganger til resignasjon (tie), avhengig av hvordan partene føler seg behandlet.
De årene jeg tilbragte mye tid og krefter i Midtøsten - i alle de ulike landene - kunne jeg ikke bare kjenne på kroppen spenningene som finnes, men også lytte til skjebnene mange lider under. Hva gjør man som fredsmegler i situasjoner når liv har gått tapt og motparten blir en reell trussel? Hvordan hjelper man folk til å møtes i dialog når fornuften er koblet ut og partene er motivert av hevn?
Trinn 1: Vis forståelse
Alt begynner med forståelse og empati. Jeg valgte å begynne denne posten i et forsøk på å møte deg som leser. Det var ikke uten grunn. Når to parter er i konflikt, uansett grad av alvorlighet, er kravet til hvordan man starter alltid "grunnleggende forståelse og respekt" for den verden andre opplever og de følelsene man har. Verden er ikke alltid logisk, snarere psykologisk.
Her kunne jeg nesten stoppe, og la det være med det, for dette første trinnet er noen ganger så uoverstigelig vanskelig at svært få mestrer oppgaven (...også jeg som fredsmegler kan lett bli revet med).
Trinn 2: Anerkjenn følelsene
Forståelse er døråpneren for å anerkjenne følelsene. Dette gjør dialogen mulig. Mitt mål i enhver megling er samtalen der man i størst mulig grad - over tid - åpner opp for tøffe og ærlige meningsbrytninger. Og jeg skynder meg å tilføye, hjelpe partene til å dele oppfatninger med følelsene mest mulig under kontroll. (Jeg medgir selvsagt at "kontroll" er et realtivt begrep, spesielt når drivkraften kan være å bokstavelig talt ta strupetak på den andre.)
I et overordnet forenklet perspektiv har jeg vært vitne til at a) når motsetningsforholdet er (subjektivt) av mindre betydning tenderer vi til å "tie" (dvs la oss irritere og søker oss bort fra den andre), og b) når konflikten får et høyt adrenalin-nivå velger vi (reaktivt) å "krige" (dvs tvinge oss på den andre med makt). Min oppgave som megler er å finne den hårfine balansen i midten, det vil si "respektfylt dialog". Dette skjer når folk føler seg respektert og forstått (ref: psykologisk trygghet).
Trinn 3: Forplikt partene
I det øyeblikk begge parter føler seg forstått (og det kan ta tid), har jeg som megler en gyllen anledning til å ta et avgjørende neste skritt: Forplikte begge parter til å gjennomføre "hvorfor-reisen".
Dette er hinder nummer to, og jeg ser ofte i spente og fastlåste situasjoner at dette ikke gjøres. Da går det galt, og før eller siden vil de involverte miste besinnelsen underveis og vende tilbake til fysisk maktbruk (krige), og noen ganger til resignasjon (tie), avhengig av hvordan partene føler seg behandlet.
En gruppe i Saudi Arabia (2015) feirer etter endt megling.
Trinn 4: Utforsk "hvorfor"
Når forståelse har bidratt til å redusere adrenalin-nivået, og man har fått tilbake den klarttenkende hjernen (Merk! adrenalin driver blodet bort fra hjernen til store muskelgrupper), og når begge parter er forpliktet, kan en samtale med substans begynne...
Samtalen bør ha en helt bestemt retning for at løsningene kan synliggjøres: Hjelpe begge parter til å uttrykke og forklare hvorfor. Prinsippet er enkelt, men krevende å praktisere. (En parallell kan være min professors uttalelse fra da jeg selv var student: "Matte er verdens mest eksakte vitenskap. Det er når man skal anvende matte i den virkelige verden at vi får problemer.") Målet for samtalen er kort sagt å utforske hvorfor.
Dette betyr at jeg retter spørsmål og undring mot, ikke hva man vil og har gjort, men hvorfor gjorde du eller vil du dette"? Ironisk nok kan hvorfor-spørsmålene nettopp være skadelige i sin form, fordi partene lett kan føle at de blir stillt til veggs eller anklaget. Det er ikke hensikten. Heri ligger djevelskapen i oppgaven; for min del spør jeg derfor helst "hvorfor" uten å bruke ordet. Min oppgave er å fasilitere en samtale der motivasjonen til den enkelte kommer frem i lyset, og dette kan gjøres med spørsmål som:
- "Hva er grunnen til at du..?"
- "Hvilken motivasjon har du for å..?"
- "Hvor ligger drivkraften for at du..?"
Dette er noen eksempler på "hvorfor-spørsmål" uten å bruke ordet. Dersom svarene ikke asvstedkommer konstruktive svar, vil jeg som megler grave ytterligere ved å stille oppfølgende spørsmål og tilføye ordet "egentlig": "Jeg hører hva du sier. Jeg vil gjerne forstå dine beveggrunner. Hva tenker du kan være de egentlige grunnene til at du..?"
Spørsmålene utformes med en underliggende undring der jeg respekterer at den som spørres selv ikke helt vet svaret. Vi undrer oss sammen.
Trinn 5: Synliggjør ønskene
Det forløsende øyeblikk i vellykket megling er når partene tydelig beskriver sine dypeste ønsker. Hvorfor? Vanligvis oppdager man da gradvis at det tross alt faktisk finnes overlappende interesser, tro det eller ei. Dette er meglingens høydepunkt. Som megler velger jeg å oppsummere og tydelig skrive ned det som kommer frem. Det hjelper alle som er involvert til å ta inn over seg den andres ønsker. Ønsker = behov.
Trinn 6: Søk løsninger basert på behov, ikke strategi
Når vi sammen oppdager at vi vil mye av det samme er det mulig å snakke om løsninger. Disse løsningene kan raskt forsårsake at følelsene blusser opp, spesielt når man blir konkret, men dette skjer ikke i like stor grad dersom man tar utgangspunkt i de felles behovene partene har. Da kan samtalen preges av grunnleggende respekt, og forslagene til løsning blir mer konstruktive.
Hva kan disse trinnene bety for deg og meg i hverdagen? Jeg har opplevd at dersom jeg anvender disse seks prinsippene når jeg selv er part i en konflikt, blir jeg mykere i kantene. Tenk gjerne med fokus på verbene for hvert trinn:
- VIS forståelse ("Du kan snakke først, forutsatt at jeg kan få dele mine synspunkter i neste runde".)
- ANERKJENN følelsene ("Oj, jeg visste ikke at dette var så ille for deg. Jeg beklager at...")
- FORPLIKT partene ("Jeg vil gjerne snakke sammen til vi forstår hverandre fullt og helt...")
- UTFORSK hvorfor ("Jeg er nysgjerrig. Jeg forstår ikke helt hva som gjør at du...")
- SYNLIGGJØR ønskene ("Dersom jeg forstår deg rett... La meg gjøre et forsøk på å beskrive det...")
- SØK løsninger basert på behov, ikke strategi ("Hvis vi kan løse dette slik at både du og jeg får...")
Kilde: E.V. Top, Slik vinner du styrerommet, Hegnar Media 2021
https://orcid.org/0000-0003-0376-1297
RSS Feed