Jeg skrev en kronikk i Dagens Perspektiv om en dimensjon av min forskning; tie og krige fenomenet blant norske ledere.

Her gjør jeg et poeng ut av hvordan mikro-aggresjon (som når noen avbryter andre, hever stemmen litt, løfter pekefingeren eller sender et irritert blikk) kan fungere som «krige» adferd. Samtidig peker jeg på at det motsatte, det å «tie» (ikke si hva man egentlig tenker eller føler, som for eksempel utidig bruk av humor, sarkasme eller ironi) kan være like problematisk. Listen over tie og krige adferder er ganske spesifikk.

Jeg viser hvordan kombinasjonen av disse står i veien for dialog, som fører til at viktig informasjon og perspektiver forblir usagt, og dermed svekker kvaliteten på beslutninger. Men kanskje langt mer viktig, og praktisk:

Når man som leder vet hva man skal se etter, blir man utstyrt med briller til å se hvor motstand finnes. I min avhandling gjør jeg rede for hvordan man i et kollegium ikke klarer å hindre slik adferd, selv om man måtte ønske det. Det gjør at en observant person kan se hva som rører seg under fasaden. Spennende...?

Tom Kjetil Olsen gratulerte meg med fullført disputas, og inviterte meg til sin podcast i samme slengen. Her var vi innom mye interessant. Fint å få muligheten til å debriefe litt av hva jeg har lært de siste årene.