Internasjonale studier har avdekket en U-kurve - en dipp eller nedtur i lykke. Mange opplever terapeutisk lettelse over å få vite at fenomenet "midtlivskrise" later til å være reelt. Hvordan kan vi leve med overskudd i livets mellomfase og eldes med stigende lykke?
Midtlivskrise, 40-års krise, 50-års krise..? Den kan dukke opp når som helst. Statistisk bunner den vanligvis i perioden 40-42 år* med variasjoner i alt fra 39 til 57 år.
Uansett verdisyn finnes det øyeblikk da mennesker verden over (dvs undersøkelser fra mer enn 80 ulike nasjoner) føler lykken svinne og derfor et behov for å ta tak i livet sitt på en ny og bedre måte. Spørsmål som svirrer i hodet kan være; "Er dette alt? Er jeg lykkelig? Gjør jeg noe av betydning? Har livet gått meg forbi? Hva ønsker jeg egentlig?"
Trenden blir kalt for U-kurven. U-kurven ser ut til å bli forsterket av at unge mennesker har store forventninger som hyppig ikke innfris, mens eldre mennesker stiller mindre forventninger til seg selv (og andre) og derfor antas å være mer tilfreds på grunn av dette**.
Er det bare ungdommelige drømmer og mål som svinner hen, eller skyldes krisen også andre faktorer? |  U-kurven finnes dokumentert i mange sammenhenger. |
Hva kan være årsakene til følelsen av "krise"?
Forventninger til livet er ikke det eneste som kan tenkes å påvirke midtlivskrisen. Dataene for U-kurven kan være befengt med flere potensielt "forstyrrende variabler" for de som befinner seg i alderen 39 til 57 år: Økt stress og større krav, ufrivillig arbeidsledighet, tap av familie og nære venner, skillsmisse, "de første helseproblemene" er bare noen eksempler på hva som generelt kan bidra til at midtlivsperioden oppleves som vanskeligere enn ungdom eller alderdom.
En annen bidragsytende faktor til at U-kurven ser ut slik den gjør kan tenkes å være "selection bias" som oppstår fordi det statistiske utvalget begrenser seg ved at lykkelige mennesker lever lenger.
En tredje faktor kan være det hjerneforskningen kaller "reduced regret responsiveness", som indikerer at eldre mennesker har svakere emosjoner om ting man ikke kan gjøre noe med.
Hva gjør jeg?
De mange undersøkelsene innen området gir heldigvis håp om at "det blir bedre". Helt siden 1970-tallet gir lykke-studiene samme bilde: Vi blir lykkeligere etter nedturen, noen mye lykkeligere. Spørsmålet er selvsagt: Hva gjør jeg med følelsen jeg har akkurat nå (...dersom jeg fornemmer en bi-smak av krise eller "ulykke")?
De fleste av oss (re)agerer med kjente grep eller tiltak. Vi starter prosjekter som fornyer lidenskap, vi trener og spiser sunnere med fokus på kontroll over egen helse eller vi bytter jobb enten ved å trappe opp eller trappe ned på rollen vi har, og som vi føler gir dypere mening. Noen skifter til fokus på å leve i nuet ved å lese og lære mer, være mer takknemlig i hverdagen eller øke dugnad og tjeneste for andre.
Undersøkelsene viser at de fleste uansett moderer mål og ambisjoner med tid og stunder. Trenden er at man blir mindre "sosialt konkurransepreget" og erstatter det med "sosialt knyttethet". Vi flytter oppmerksomheten fra å prestere i forhold til andre til å prestere med andre. Det er kanskje ikke så dumt...
*Dr Terence Cheng, University of Melbourne, Institute of Applied Economic and Social Research (i samarbeid med University of Warwick og London School of Economics). Publisert av Institute of for the Study of Labour, Tyskland, Mars 2014.
**Undersøkelsene til Hannes Schwandt, Princeton University's Center for Health and Wellbeing, 2004.
Forventninger til livet er ikke det eneste som kan tenkes å påvirke midtlivskrisen. Dataene for U-kurven kan være befengt med flere potensielt "forstyrrende variabler" for de som befinner seg i alderen 39 til 57 år: Økt stress og større krav, ufrivillig arbeidsledighet, tap av familie og nære venner, skillsmisse, "de første helseproblemene" er bare noen eksempler på hva som generelt kan bidra til at midtlivsperioden oppleves som vanskeligere enn ungdom eller alderdom.
En annen bidragsytende faktor til at U-kurven ser ut slik den gjør kan tenkes å være "selection bias" som oppstår fordi det statistiske utvalget begrenser seg ved at lykkelige mennesker lever lenger.
En tredje faktor kan være det hjerneforskningen kaller "reduced regret responsiveness", som indikerer at eldre mennesker har svakere emosjoner om ting man ikke kan gjøre noe med.
Hva gjør jeg?
De mange undersøkelsene innen området gir heldigvis håp om at "det blir bedre". Helt siden 1970-tallet gir lykke-studiene samme bilde: Vi blir lykkeligere etter nedturen, noen mye lykkeligere. Spørsmålet er selvsagt: Hva gjør jeg med følelsen jeg har akkurat nå (...dersom jeg fornemmer en bi-smak av krise eller "ulykke")?
De fleste av oss (re)agerer med kjente grep eller tiltak. Vi starter prosjekter som fornyer lidenskap, vi trener og spiser sunnere med fokus på kontroll over egen helse eller vi bytter jobb enten ved å trappe opp eller trappe ned på rollen vi har, og som vi føler gir dypere mening. Noen skifter til fokus på å leve i nuet ved å lese og lære mer, være mer takknemlig i hverdagen eller øke dugnad og tjeneste for andre.
Undersøkelsene viser at de fleste uansett moderer mål og ambisjoner med tid og stunder. Trenden er at man blir mindre "sosialt konkurransepreget" og erstatter det med "sosialt knyttethet". Vi flytter oppmerksomheten fra å prestere i forhold til andre til å prestere med andre. Det er kanskje ikke så dumt...
*Dr Terence Cheng, University of Melbourne, Institute of Applied Economic and Social Research (i samarbeid med University of Warwick og London School of Economics). Publisert av Institute of for the Study of Labour, Tyskland, Mars 2014.
**Undersøkelsene til Hannes Schwandt, Princeton University's Center for Health and Wellbeing, 2004.
